MIN HISTORIE

Mitt navn er Elisabeth Flåterud Kaasa, og jeg er en av de som synes «Hest er Best» selv om jeg har fylt 40. Denne hesteinteressen som vokste frem i barneårene gikk liksom aldri over, og jeg har fortsatt like hestedilla som da jeg var tenåring og hadde ambisjoner om å ta OL-medalje i sprangridning.

«Learning by doing»

Min hesteinteresse startet tidlig, og jeg var 12 år da jeg endelig fikk egen hest. Bestefaren min, som alltid har hatt et spesielt lag med dyr, kjøpte hest og bygde om den gamle snekkerboden til stall. Vi bodde på bygda uten noen rideskole i umiddelbar nærhet så mine tenårings-år som hesteeier var preget av «learning by doing» med en avdanket traver som i en alder av 13 år fortsatt ble kalt «Fålan».

«Fålan» var mitt ansvar fullt og helt, et ansvar jeg tok med glede, og da var det ikke så farlig om man måtte stå opp tidlig for å gå i stallen hver dag før skolen.

Som dere sikkert forstår så lå det ikke akkurat til rette for noen OL-medalje (det ble faktisk ikke noen medaljer i det hele tatt), men det ble mange, lange turer i skog og mark, både alene og sammen med andre hestevenner. Det var en fantastisk tid, og en ubeskrivelig frihetsfølelse å kunne komme hjem fra skolen, sette seg på hesten og ri av gårde i solnedgangen i full galopp. Ja, det er litt klisje, og du tenker kanskje at det også var litt uforsvarlig, og det var det egentlig litt også, men dette var på 80-tallet – en tid hvor røyking inne og sykling uten hjelm var helt innenfor. Det gikk heldigvis bra.

       

Britisk disiplin

Full av ambisjoner, og litt inspirert av Prinsesse Martha Louise, dro jeg til England da jeg var 16 år for å være «working student» på en rideskole i Cornwall i 6 mnd. Her skulle jeg jobbe og trenes etter Britiske standarder, en smule annerledes enn det jeg var vant med i stallen hjemme, men så uhyre lærerikt! Det ble mange treningsøkter, hvor mine selvlærte uvaner ble plukket på, og mye jobb. Her var det ingen kjære mor.

De beste minnene jeg sitter igjen med fra dette oppholdet er rideturene på den engelske landsbygda, med lange galopper over endeløse, disige og grønne sletter – forøvrig alltid med litt regn i håret og søle i ansiktet.

      

Det som forandret alt

Det ble ingen videre utdannelse innen hestefaget, men jeg fortsatte med hest av og på i årene fremover, og gjerne i kombinasjon med opphold i utlandet. Ett av disse oppholdene var på Rancho Grande på Tenerife, hvor jeg jobbet som guide på rideturer. Dette oppholdet var vel egentlig grunnlaget for det jeg ønsker å gjøre med denne nettsiden. Jeg fikk øynene opp for hvordan endel av disse ridestedene for turister driver, og hvordan turister i god tro bidrar til å opprettholde drift av ridesenter med direkte uetisk hestehold.

De fleste hestene stod ute sammen i en liten innhegning – noe som var veldig fint for det sosiale, men det var trangt da de var så mange. Store deler av dagen stod de bundet opp alle sammen. De fikk ikke grovfôr, men en grøtblanding 3 ganger om dagen. Noen av hestene stod i stall, og disse stod inne i boksen hele dagen, på betonggulv uten flis. Alle hestene ble ridd med skarpe bitt, og veldig ofte av uerfarne ryttere som ble lært til å dra godt i tøylene for å stoppe.

Hestene ble tilsynelatende behandlet bra, men det turistene ikke så var det som foregikk bak scenen. Hester som ikke hadde oppført seg fint i løpet av dagen ble tatt med på baksiden av anlegget og rett og slett banket opp. Vi jentene som jobbet der gjorde så godt vi kunne og konfronterte de det gjaldt flere ganger, men vi ble bare avfeid med at hester må vises hvem som er sjefen, og skulle vi håndtere dem slik vi synes var riktig kom de til å bli farlige. «Jenter kan ikke trene hester!»

Det var da jeg bestemte meg. Jeg skulle inn i reiselivsbransjen, og en dag være i posisjon til å ha innflytelse over steder som dette.

Når jeg tenker tilbake på det nå burde vi gjort mer, men det føltes som om dette var en allment akseptert måte å drive på der nede og kampen virket håpløs. Vi gjorde så godt vi kunne under de forutsetningene som var. Hadde det ikke vært for at stedet nå er nedlagt, skulle jeg reist ned nå, 20 år etter, og stått på barrikadene.

     

Reiselivskarriere

Valg av yrke ble innenfor reiselivsbransjen, jeg tok utdannelse på Treider Fagskole etterfulgt av 12 år som reiserådgiver for skreddersydde reiser med rutefly. Det var noen fantastiske år som inneholdt mange spennende studiereiser; blant annet til Sør-Afrika, Kenya, Zanzibar, Mauritus, Maldivene, Seychellene, Thailand, India, USA, Dubai, Oman og Qatar, på jakt etter de beste hotell- og reiseopplevelser for våre kunder.

Jeg har vært heldig, og opplevd enormt mye på disse reisene som jeg ikke ville hatt mulighet til å oppleve ellers; blant annet helikoptertur over New York, motorstopp i Krügerparken i åpen bil med sprettert som eneste forsvar, snorkling med hvalhai på Maldivene, Masai Mara på kryss og tvers, elvecruise i Kerala i India, opphold på noen av verdens mest luksuriøse hotell, middag på undervanns-restaurant, og en tur ut i grøfta på landsbygda i India – hvor så en hel landsby kom og løftet bilen opp på veien igjen. Jeg kunne skrevet en bok!

             

Å komme tilbake til hest i voksen alder

Jeg hadde egen hest frem til jeg ble gravid med mitt første barn i 2006. Da datteren min begynte å ri på rideskole 7 år gammel, (ja, hun ble nok dyttet litt i den retningen av sin mor), ble savnet etter ridning så stort at jeg også begynte å ta ridetimer igjen. Det ene førte til det andre, og vipps, så hadde jeg hest igjen.. Det var ikke meningen i det hele tatt, men dette var ikke hvilken som helst hest altså! Mitt morshjerte banket for denne hesten som var 17 år, og som hadde gått på sprangbanen store deler av sitt liv. Han var redd for å gå på tur alene, rygget utfor skrenter, kastet seg plutselig rundt, var redd for døra i ridehuset, han kastet av ryttere på sprangbanen osv osv… Han var en super hest på en god dag, og vant mange sløyfer for rytterne sine, men han var så ustabil at den ene etter den andre gikk lei. Min tålmodighet og stahet fikk virkelig noe å bryne seg på! Mine konkurranseambisjoner var lagt på hylla for lengst, så jeg hadde mulighet til å bruke tid og roe helt ned.

Det å komme tilbake til hest i voksen alder, og i tillegg ha en hest som dette i hendene fikk meg til å stille mange spørsmålstegn ved ridesporten. Hvem spør egentlig hesten om hva den vil? Er det greit å tvinge hesten til å gjennomføre økt etter økt på banen på grunn av rytterens ambisjoner om å vinne premier? Bruk av skarpe bitt, stramme nesereimer, sporer og pisk dersom den ikke underkaster seg? Er det prisen den må betale for å få mat og husly?

Dette er et vanskelig, og kontroversielt tema, men jeg tror det er viktig at alle som driver med hest stiller seg disse spørsmålene. Ta noen steg tilbake, glemme alt man har lært om kontroll og fysiske virkemidler. Er hesten en villig partner i det hele? Hvis ikke, hva er det som gjør det akseptabelt at vi tvinger den? Fordi rytteren er sjefen og hesten må underkaste seg? Slik har det bare alltid vært? Jeg er overhodet ingen ekspert på dette området, og er heller ikke tilhenger av spesielle teknikker som skal fikse alle problemer, men jeg prøver så godt jeg kan å være ydmyk og åpen og bruke egen intuisjon. Jeg forstår at man må være trygg og tydelig for at hesten også skal være trygg og se på deg som en leder, men man kan vel være en rettferdig og empatisk leder? Det er så lett å bruke snarveien som går via fysisk makt, og det er et etablert mønster som er vanskelig å slippe. Jeg er veldig nysgjerrig på hva man kan få til ved å heller bygge på tillit og gjensidig respekt, og jeg har akkurat begynt å skrape på overflaten. Dette ønsker jeg å lære mer om!

   

Veien videre

Som du skjønner av min histore har livet mitt så langt dreiet seg mye om hest og reiser. Interessen for hest og reiser i kombinasjon, og ønske om å bidra til dyrevelferd i sammenheng med turisme ble lagt litt på is, men ikke glemt. Nå er det på tide å samle alle trådene og gjøre noe med det. Jeg håper dere vil bli med meg på reisen!

Elisabeth