Frihetsbasert trening og western langt utenfor allfarvei i Portugal

«Dette er stedet hvor ingen hører at man skriker,» sier mannen min da vi kjører opp bakken til hovedhuset på Sundance Ranch i Portugal. Vi har ikke kjørt mer enn 3 km på grusvei, men det føles langt utenfor allfarvei. I veibeskrivelsen står det: «It feels like a long time, because you can’t drive very fast on this road. Don’t give up and don’t despair” Jeg elsker det allerede!

Vi har reist alle sammen på denne turen, jeg, mannen min, og våre 2 døtre på 8 og 11 år. Vår eldste datter, Eline, rir, og gleder seg nesten like mye som meg til dette oppholdet, mens de to andre ikke er like ivrige.

Langt utenfor allfarvei – hovedhuset til ranchen er den hvite bygningen. Kan du se det?

Møte med Sandra
Når vi ankommer Sundance Ranch blir vi tatt i mot av Sandra. Vi ankommer om kvelden etter mange timers reise, og hun har middagen klar til oss. Rundt middagsbordet forteller hun om ranchen og hennes filosfi rundt det med hestehold og trening. Hun er opprinnelig utdannet innen økonomiske og administrative fag, og har jobbet som konsulent og kursholder i flere større foretak innen regnskap og økonomi. En dag bestemte hun seg for å følge drømmen om å jobbe med hester, og slik ble det.

Hun forteller at hun, det siste året spesielt, har fulgt Elsa Sinclair og hennes treningsmetoder etter å ha møtt henne på et kurs hun holdt i Portugal. Elsa Sinclair er en pioneer innen frihetsbasert trening etter hennes prosjekt; «Taming Wild». Det hele startet med at hun stilte seg selv spørsmålene; «Hva hvis hestene fikk et valg? Ville de la oss ri på dem? Uten makt, fysiske hjelpemidler eller bestikkelser?» Hun ønsket å se om dette var mulig, om hun kunne starte med en helt fersk hest urørt av mennesker, og utvikle en metode for kommunikasjon helt fri for fysiske hjelpemidler. Resultatet ble en inspirerende dokumentar som vi så på denne første kvelden på Sundance Ranch. Dette var selve kjernen i det stedet handler om.

Sundance Ranch

Møte med Sandra ga meg masse inspirasjon! Jeg har ikke prøvd denne øvelseb enda, men kanskje jeg gjør det en dag når ingen ser.

Dag 1 – Introduksjon til Frihetsbasert trening
Etter en god natts søvn er vi klare til dyst kl 10 dagen etter. Siden vi kun skal være her i 2 dager, og det kun er oss som er gjester, har Sandra komprimert ukesprogrammet sitt slik at vi skal få mest mulig ut av oppholdet. Hver økt er på ca. 3 timer, og den består vanligvis av bakkearbeid, ridetimer, teori eller ridetur. Vår første økt består av teori, frihetsbasert trening og ridetime. Jeg har fått utdelt Ramses som er stor Oldenburger vallak med en bakgrunn fra dressur og sprang. Eline får Salti som er en eldre vallak med en ukjent fortid, men hans tilbakeholdne og skeptiske natur røper at han ikke kan har hatt det så lett.

Vår første oppgave er å gå inn på beitet for å bli kjent med hestene og bli akseptert som deres partner. Ingen lett oppgave på så kort tid, men vi lærte mye. Her gjaldt det å tolke signaler og ikke gå for fort frem. Sandra ber oss tenke over at det ikke er naturlig for hestene å være fysiske med hverandre, og det kan være ubehagelig for dem om vi går direkte bort og klapper og koser. De kan tolerere det, men de liker det nødvendigvis ikke. Her må man se an den individuelle hesten og se hvordan man kan nærme seg uten at hesten viser tegn til å være ubekvem. Det er om å gjøre å trekke seg tilbake før hesten velger å gå, og da må man lese de små signaler hesten gir. Det kan være alt fra ørenes posisjon, underleppens bevegelser og til mer tydelige tegn som at hesten tar ut sin frustrasjon ved å angripe andre hester i nærheten.

Freedom Based Training

Henger rundt med flokken og gjør ingenting.

Noe annet Sandra også ba oss om å legge merke til er hvordan hestene som er sammen er synkrone. Som oftest står de parallelt og beveger seg sammen. Dette var veldig tydelig i denne flokken som naturlig hadde delt seg inn i små «vennegrupper» Eventuelt kan de også stå komplimentært når de er nær hverandre for å hjelpe hverandre med kløing eller å vifte bort fluer.

Da vi skulle jobbe med våre hester ba hun oss om å implementere dette ved å være synkrone med hesten og oppføre oss som en i «vennegjengen». Vi skulle stå og gå sammen med dem, og vi kunne prøve ut ulike avstander og se hva hesten responderte best på. Litt avhengig av hviken type hest vi hadde, skulle vi også oppføre oss som ledere, og vise dette med et sikkert kroppsspråk; holde utkikk etter «farlige løver» og lede an hvor vi skulle bevege oss.

Det viste seg at min hest, Ramses, var veldig avslappet og sosial, så for å få en større utfordring fikk jeg en annen hest for disse oppgavene som jeg også skulle ri på tur senere; Vento. Han var mer tilbakeholden og skeptisk. Jeg var litt overivrig og synes det gikk så bra at jeg begynte å klø han på nakken – da påpeker Sandra at hun kan se på ansiktsutrykket hans at han nå kun tolererer men ikke nødvendigvis liker det. Han ble etter hvert frustrert og truet med å bite hesten ved siden av for å få utløp for det som bygget seg opp. Jeg måtte ta noen steg tilbake og bruke mer tid.

Så stod vi der da, meg og Eline, ute blant flokken for å prøve å bli akseptert i gjengen. Vi vekslet blikk av og til og fniste litt av det hele, men vi synes begge det var veldig spennende. Hun var forøvrig mye mer tålmodig og følsom enn meg og fikk tilslutt god kontakt med sin hest.

Ideelt sett ville man her at hesten skulle få så lyst til å være sammen med oss at den praktisk talt puttet nesen ned i grimen selv for å bli med, men det var litt vel urealistisk på den korte tiden vi hadde tilgjengelig. Vi prøvde så godt vi kunne og tok dem til slutt med oss litt sånn halvveis frivillig. Vi fikk uansett mye inspirasjon her til å jobbe opp et godt forhold til vår egen hest sakte men sikkert.

Day 1 – Ridetime
Så var det tid for ridetime. Jeg fikk Ramses, Oldenburgeren med store og seige bevegelser som var kresen på rytterens sits. Jeg fikk han nettopp av den grunn, da jeg fortalte Sandra at jeg jeg måtte jobbe med sitsen. Vi red i westernsaler og med side-pull, dvs. bittløst, så det var flere ting her som var uvant. Følte meg som en nybegynner!

Selv om disiplinen var western, så kunne Sandra sine saker om dressur også. Det var ikke typisk western slik man kanskje ser for seg hvor man rir uten kontakt med èn hånd. Vi red med begge hender, og med fokus på korrekt sits og så små signaler til hesten som mulig.

Sundance Ranch

Eline and Sandra ser på meg som jobber og sliter.

Hun observerte meg ri i noen minutter. «Du rir for mye og ber om for mange ting på en gang. Du tar aldri bort presset fra hesten» sa hun til meg. Jeg hadde problemer med at hesten la seg innover og at den gikk for dårlig frem. Det var vanskelig å få alt på plass! Hun ba meg om å konsentrere meg om èn ting om gangen og gjøre denne ene tingen ordentlig for jeg gikk videre til neste steg. «Skal du ha hesten til å bedre frem, så ber du om det ved å først tenke det og generere energi, deretter gi en smattelyd, og hvis han fortsatt ikke hører da kan du bruke bena. Dette er forventningsteori. Ved å være konsistente med dette hver gang vi rir vil hesten forutse hva som kommer og etterhvert reagere kun på endringer i din energi uten at du behøver å gjøre noe annet. Når han så reagerer tar du presset helt av og holder det av helt til han evt. sakner av igjen»

Denne teorien gikk igjen i alle øvelser vi gjorde, og det krevde konsentrasjon! Det er veldig vanskelig å holde igjen når man er vant til å gi signaler i histen og pisten. Dette er sikkert en selvfølge for dere lesere som har ridd litt dressur, men husk at jeg praktisk talt er selvlært og har mange slurvete uvaner på hesteryggen.

Vi jobbet også endel med volter og spesielt åttetall kun ved å bruke sits – en veldig nyttig øvelse for meg. Etterhvert gikk vi over til å prøve det samme kun med halsring, for da kunne man ikke jukse. Fikk mye inspirasjon her til hva jeg kan øve på hjemme!

Eline red også samtidig, men jeg var så konsentrert på oppgaven at jeg knapt fikk med meg hva hun gjorde. Hun føk forbi meg nå og da med et smil om munnen. Hun hadde det topp!

Dag 1 – Ridetur
Etter lunsj og litt tid til avslapping var det tid for neste økt. I den første delen fortsatte vi jobben med å være ute i flokken sammen med hestene. Jeg prøvde meg igjen med Vento, som fortsatt ikke var veldig interessert, og man kan vel konkludere med at han heller ville stått ute i fred og ro enn å bli med meg på ridetur. Vi brukte god tid også denne gangen, og observerte hestenes reaksjoner på vårt inntog i deres sfære. Eline fikk en ny hest denne gangen; Real, som er en veldig stødig og rolig hest – perfekt for henne på ridetur.

Så dro vi ut på en times ridetur i området, jeg, Eline og Sandra. Av sikkerhetsmessige årsaker og på grunn av terrenget går turene vanligvis i rolig tempo. Det var noen bratte partier og til gjengjeld flotte utsiktspunkter underveis. Naturen var på sitt frodigste på denne tiden av året (mai) og det var bare å nyte.

Vento var en veldig morsom hest med masse personlighet, og han minnet meg om min egen hest hjemme. Han hadde masse energi, men var ikke komfortabel med å gå i front, så vi holdt oss bak Sandra i begynnelsen. Etter en stund ble han modigere, og dro forbi med lange, sikre steg. Selv om han var veldig energisk svarte han alltid på mine signaler da jeg ba han om å sakne farten og vente på de andre. En veldig søt og følsom hest!

Etter alle dagens inntrykk var vi forholdsvis slitne når kvelden kom, men på en bra måte. Vi hadde lært mye nytt, og gledet oss til å fortsette neste dag. Det ble tidlig i seng!

Dag 2 – Bakkearbeid og ridetime
Neste dag startet undervisningen kl 10, og vi begynte med å jobbe med hestene ute i flokken som dagen før. Eline skulle igjen ha Salti, som hun jobbet med dagen før, men denne gangen hadde han en merkelig oppførsel. Hver gang hun kom og stilte seg ved siden av han snudde han seg til henne litt irritert og lot nesen berøre hånden hennes før han snudde seg tilbake igjen. Han repeterte dette flere ganger, og Eline ble veldig forvirret. Han gikk ingen vei, og prøvde heller ikke å bite etter henne – kun en berøring med mulen. Sandra kom inn for å hjelpe, og det viste seg at dette var noe de hadde jobbet med tidligere. På grunn av hans skeptiske og tilbakeholdne natur hadde hun gitt ham dette verktøyet for kommunikasjon slik at han kunne si ifra uten å måtte bli aggressiv eller flykte. Når han viste dette tegnet, mule mot hånd, forventet han å få være i fred. Når han ikke ble forstått ble han tydelig frustrert, og Eline forstod heller ikke. Det var fascinerende å se på. Når dette ble en toveiskommunikasjon, og han fikk en pause når han ba om det, gikk det mye bedre og hun fikk hentet han inn uten protester.

Før ridetimen skulle vi jobbe med bakkearbeid, og lede hestene gjennom hindringer som var satt opp på banen. Her var det fokus på kommunikasjon og tillit. Hesten skulle sendes gjennom hindringene med oss på sidelinjen, og selv om hestene hadde gjort dette før var det fortsatt noen hindringer de ikke var helt komfortable med. I disse tilfellene var det viktig å ikke stresse hestene opp, men heller ta noen steg tilbake og starte med små steg. Det var om å gjøre å få så mange «ja» fra hesten som mulig, litt etter litt.

Sundance Ranch ground work

Av og til liker hestene å leke med hindringene på egenhånd.

Dagens ridetime for min del med Ramses hadde mest fokus på engasjement, rytme, selvbæring og korrekt bøyning på voltene. Første bud var å få hesten til å slippe spenninger «Vi trenger en avslappet hest før vi kan jobbe med noe annet». Vi red også gjennom hindringene vi hadde brukt tidligere, noe som krevde presisjon da alt skulle gjøres med veldig lette hjelpere. Eline spesielt syntes dette var veldig gøy, og igjen fikk vi mye inspirasjon til hva vi kunne gjøre hjemme.

Dag 2 – Rundpaddock og ridetur
I dagens ettermiddags-økt, og vår siste før vi skulle reise videre, skulle vi jobbe litt i rundpaddock.
«Jeg liker egentlig ikke å bruke rundpaddock for mye da det legger mye press på hesten, men det er en veldig nyttig øvelse for oss for å bli bevisst på hvordan vårt eget kroppsspråk og energinivå påvirker hesten» sier Sandra. Vi jobbet med å regulere hestens tempo og retning ved å justere vår posisjon og energi. Resultatet av ett par minutters trening var «join-up» hvor man inviterer hesten inn og den følger etter deg når du beveger deg rundt. Teorien bak dette er at det er mer behagelig for hesten å være sammen med deg enn å bli presset bort fra deg, så den velger den enkleste utvei.
Jeg har aldri jobbet i rundpaddock tidligere, så dette var interessant å prøve. Jeg har jobbet mye med longering, og man kan i utgangspunktet jobbe med de samme tingene der, men da synes jeg longelinen blir et litt forstyrrende element. På den annen side kan rundpaddocken kanskje virke litt klaustrofobisk for hesten med disse høye veggene rundt en liten volte. Jeg er sikker på det finnes mange meninger der ute om dette.

Så var det tid for den siste rideturen. Vi tok en annen runde denne gangen, og hadde også med oss Nina, en veldig hyggelig jente som bor i området og som hjelper Sandra med hestene. Det var en koselig tur, med de samme hestene som dagen før og med gressepauser skravling og latter. En fin avslutning!

Meg og Vento på vår siste ridetur.

Nå har jeg ikke nevnt noe om mannen min og vår yngste datter. De ble i utgangspunket overlatt til seg selv i de to dagene vi var der, og brukte tiden på å slappe av og henge med de andre dyrene på ranchen som bestod av både hunder, katter og esler. De tok seg også en lengre kjøretur ut til kysten, til Porto das Barcas, og en tur til den nærmeste landsbyen, Odemira. De syntes Sundance Ranch var et veldig hyggelig sted, men skulle vi vært der i mer enn 2 dager tror jeg de hadde kjedet seg. Med andre ord, Sundance Ranch passer best for hesteentusiaster, og det er hester det handler om.

Helhetsinntrykk
Jeg dro fra Sundance Ranch full av inspirasjon og jeg skulle gjerne likt å være der over lengre tid og lære mer – spesielt om dette med frihetsbasert trening. Sandra lever ut drømmen sin, og er ivrig etter å formidle sin kunnskap og sine verdier. Hun markedsfører seg som tilbyder av hestevennlige ferier, og det står hun for. Jeg tror virkelig ikke det finnes mange steder som gir et bedre hesteliv enn dette. Hestene har frihet, en trygg flokk, konstant tilgang på grovfor, en elv som renner gjennom beitet som gir både avkjøling og drikke, og ikke minst blir de behandlet med den ydmykhet og respekt de fortjener.

Vi sees igjen!